Hvordan bygge en god aksjeportefølje

Risikoreduksjon kan gi bedre langsiktig resultat

En aksjeportefølje er pr definisjon en samling av investeringer, altså at man sprer sin kapital på mer enn 1 selskap til enhver tid. Formålet med dette er å reduser risiko for tap gjennom å ha flere eiendeler med en verdiutvikling som er uavhengig av hverandre. Ganske enkelt det gamle ordtaket om å ikke legge alle eggene i én kurv. Å spre sine investeringer – diversifisere – er som regel risikoreduserende.

Hvor mange ulike enkeltaksjer man bør i porteføljen for at den skal ansees for å være tilstrekkelig diversifisert er også et tema for diskusjon i finanskretser. Generelt kan man si at det kommer an på hvor veldiversifiserte de underliggende selskapene i seg selv er. De mest ytterliggående eksempler på den ene siden av risikoskalaen er aksjer i investeringsselskaper som selv eier en portefølje av selskaper, slik som eksempelvis Investor AB i Sverige (se oversikt og analyse her).

Å eie en slik aksje kan sammenlignes med å eie et fond, og man er som investor kommet et langt stykke på vei mot å være tilstrekkelig diversifisert. Et annet godt eksempel som er aktuelt for manges investeringsporteføljer er å kjøpe ETF’er, børshandlede fond. Dette er fond som handler som aksjer, og de er tilgjengelige både på brede markedsindekser og på smalere sektorindekser.

På den andre siden av risikoskalaen finner man selskaper som kun er aktive i en enkel bransje, og som kun har ett enkelt produkt. Det er mange eksempler på dette, og det fins endog en rekke selskaper som kun er på forskningsstadie med sitt ene produkt også. Dette kan være rene «vinn eller forsvinn» selskaper. Noen har i tillegg til betydelig sektor- og produktrisiko også finansiell risiko gjennom å være utilstrekkelig kapitalisert. Slike aksjer svinger mye, og om man treffer kan oppsiden være stor. Det er dog nødvendig å ha mange slike i en portefølje for at den skal ansees som veldiversifisert.

Paretoporteføljen – eksempel på klassisk portefølje

Hvor mange aksjer trenger man om man setter sammen et knippe «normale» selskaper for at porteføljen skal ansees som tilstrekkelig diversifisert? Det er intet fasitsvar på dette, men innen aktiv forvaltning har det ofte vært operert med et antall enkeltaksjer i regionen 5-15 aksjer. Har man færre enn 5 blir svingningene for hver enkelt investering betydelige, men som man har mer enn 15 opptrer man i realiteten som et fond (som for øvrig er ferdig diversifiserte porteføljer).

Paretoporteføljen er et eksempel på en relativt klassisk aktivt forvaltet aksjeportefølje som består av 6-10 enkeltaksjer. Disse likevektes ved starten av hver måned, slik at ikke utviklingen i enkeltaksjer skal gjøre porteføljen ubalansert. Dette med balansering av porteføljen er for øvrig et eget tema med flere skoler. På den ene siden vil trend-investorer trekke frem den kjente investeringsregel «cut your losses, let your profits run» som argument for å la vinnerne vokse seg store mens taperne lukes ut. På den andre ytterkant står de klassiske likevektede porteføljene, som også har en stor tilhengerskare. Et tradisjonelt indeksfond vil være eksempel på en portefølje der aksjer vektes etter markedsvekt, mens det i enkelte markeder også fins indeksfond for likevektede porteføljer. Hva som er «best» av disse er vrient å fastslå, da resultatene spriker avhengig av hvilke tidsperioder man ser på.

Hvordan oppnå risikoreduksjon?

Generelt kan man si:

• Invester i flere selskaper, minst 5 ulike.
• Velg selskaper i ulike bransjer som påvirkes ulikt av endringer i økonomiske sykler
• Ved å velge veldiversifiserte selskaper kan man ha færre i porteføljen
• Modne, solide selskaper med god lønnsomhet vil svinge mindre enn ensidige/tidligfase selskaper med dårlig kapitalisering.
• Re-balanser jevnlig størrelsen på investeringene
• Vurder jevnlig om grunnlaget for å eie de investeringer du har valgt ut fortsatt er til stede. Om ikke, bytt de ut.

Risikoreduksjon ikke det samme som avkastningsmaksimering

En ting man ikke må glemme er at porteføljetankegangen er konstruert med risikoreduksjon som hovedformål. Teknikkene for spredning og rebalansering er godt egnet til å redusere svingningene i den totale porteføljeverdien, og man vil som regel oppnå en vesentlig jevnere avkastning over tid. Dette kan også gi høyere avkastning enn en ubalansert portefølje, men det er slett ikke sikkert.

Et underliggende problem med diversifisering og rebalansering er tendensen til å selge seg ned i vinnerne og vekte seg opp i taperne. I markeder og aksjer som svinger frem og tilbake i forskjellige forretningssykluser er dette fornuftig. Men når noen selskaper beveger seg i langsiktige nedtrender, mens andre er i langsiktige opptrender kommer man feil ut ved konstant rebalansering. Man selger "morgendagens selskaper" og kjøper "gårsdagens". Det gir ikke maksimal avkastning.

Maksimal avkastning er et annet tema som vi kan ta opp i et separat innlegg. Den store vanskeligheten er imidlertid lett å se: Det er vanskelig å være sikker på hvilke selskaper som er fremtidens vinnere. Disse aksjene prises også ofte svært dyrt i forhold til inntjening i den første fasen, og faller utenfor mandatet til enkelte konservative forvaltere. Man må rett og slett velge forvaltere med mer aggressive risikomandater for å få med seg dette. Det kan gi høyere avkastning, men man er i såfall avhengig av at forvalteren "treffer". ​Eller i alle fall har en høy treffprosent. Ingen treffer alt alltid.